Fremmede arter

Utviklingen de seinere åra har resultert i økt behov for å få oversikt over hvilke fremmede arter som truer norsk natur. Artsdatabanken utarbeidet derfor Norsk svarteliste i 2007 med økologiske risikovurderinger av fremmede arter. Også internasjonalt arbeides det for å bekjempe spredningen av fremmede arter. I Europa er NOBANIS (European Network of Invasive Alien Species) et viktig nettverk. For mer info om DN sitt arbeid med fremmede arter se link til høyre.

Menneskelig aktivitet er den viktigste årsaken til at fremmede arter introduseres til nye områder. Slik spredning skjer langs en rekke spredningsveier og som følge av aktiviteter på mange samfunns­sektorer. I arbeidet med fjerning av fremmede arter trengs det derfor samarbeid mellom naturforvaltningsmyndighetene og flere andre sektorer, eksempelvis Mattilsynet, landbruk/hagebruk- og samferdsels­sektoren. På lokalplanet har kommuner, hagesentre og grunneiere en særlig viktig rolle. I verneområder er det forvaltningsmyndigheten for det enkelte område (eksempelvis fylkesmannen eller kommunen) som har ansvaret for å utrydde eller begrense spredning av fremmede/skadelige arter.  

Fjerning av fremmede plantearter i verneområder

I en rekke av landets verneområder fins det innslag av fremmede plantearter som det er viktig å fjerne for å sikre områdets naturlige mangfold av arter og naturtyper. Typiske eksempler er forekomster av platanlønn, sitkagran, edelgranarter, buskfuru og vanlig gran av utenlandsk proveniens (klimarase). Disse artene kan også ha blitt spredd fra tilgrensende plantefelt i eller utenfor verneområdet. Det fins også en rekke andre plantearter, spesielt fra hager/parkanlegg og samferdselsårer som har spredd seg til verneområder, eksempelvis rynkerose, parkslirekne, kjempespringfrø og hagelupin. I arbeidet med og skjøtte verneområder har uttak av slike fremmede plantearter høy prioritet. Uttaket kan være svært kostnadskrevende. Bruk av systemiske plantevernmidler har i noen tilfeller vist seg nødvendig i bekjempelsen. Det er et stort behov for å utprøve nye metoder for å gjøre uttaket mest mulig skånsomt og kostnadseffektivt.

Anvendte bekjempelsesmetoder

Hogst med motorsag, motorryddesag og hogstmaskin er de vanligste metodene ved fjerning av sitkagran, edelgranarter, buskfuru eller vanlig gran av utenlandsk proveniens. I områder hvor det er vanskelig å komme til med traktor og/eller steder hvor motorisert transport gir uakseptable kjøreskader kan ringbarking være et alternativ. Dette kan være særlig aktuelt ved fjerning av større enkelttrær eller grupper av trær langt fra vei. Ved avvirkning av store plantefelt kan det bli betydelige mengder hogstavfall. Dette kan gi uheldige gjødselvirkninger på naturlig forekommende vegetasjonstyper i området. Fysisk fjerning av greiner/stammer og/eller brenning av hogstavfall på stedet vil derfor ofte utgjøre en betydelig kostnad ved uttaket. I noen tilfeller kan det også være et alternativ å kjøre hogstavfallet gjennom en fliskutter og anvende flisa til oppvarmingsformål eller som dekke på sårbare turstier (eksempelvis i sanddyneområder). Flisa må ikke spres ut i verneområdet. Organisk materiale som eventuelt blir værende i verneområdet etter hogsten må samles sammen og deponeres på triviell vegetasjon. Det er også viktig å følge opp hogsten med overvåking og uttak av frøplanter og rotskudd.

Ved fjerning av buskvegetasjon kan bruk av motorryddesag være effektivt. Også her er det viktig å fjerne biomasse og ha en nøye oppfølging med fjerning av nytt oppslag av rotskudd og frøplanter gjerne flere ganger i året i mange år.

Sprøyting og/eller pensling av stubber med systemiske preparater har vist seg nødvendig å bruke ved uttak av eksempelvis rynkerose. Disse preparatene trekker ned i plantens rotsystem og dreper planten innenfra. Slik kjemisk bekjempelse brukes oftest i kombinasjon med mekaniske metoder (eksempelvis bruk av motorryddesag med påfølgende stubbepensling og/eller bladsprøyting). Det er viktig at stubbebehand­ling og sprøyting avgrenses strengt mot arten som ønskes fjernet, slik at skader på naturlig vegetasjon så langt mulig unngås. Ved sprøyting er det eksempelvis viktig å velge tidspunkt med lav vindstyrke. Valg av tidspunkt i forhold til vekstsesong er også svært viktig.  Hvis det er en sjelden flora i området, bør bruk av plantevernmidler unngås. Også i fuktige områder og i områder ved vann og vassdrag, skal man være forsiktig med bruken.

Luking og slått er vanlige metoder som brukes spesielt i bekjempelsen av urter. Beiting av områder med fremmede arter kan også være med å forhindre nye oppslag av de uønska artene.

Mange av de fremmede planteartene kan spre seg til andre områder med utgangspunkt i gamle kvister og røtter. Det er viktig å fjerne og destruere biomassen.

SNO har flere oppdrag på bekjempelse av fremmede arter, og det er viktig å være klar over at bekjempelse av fremmede arter sjelden er engangstiltak! Det vil oftest ta mange år å bekjempe disse artene!