Lov om forvaltning av naturens mangfold


Naturmangfoldloven er den mest sentrale loven innen naturforvaltning. Loven regulerer forvalting av arter, områdevern, fremmede organismer, utvalgte naturtyper, og den tar vare på leveområder for prioriterte arter.

Sopp og lav i Lomsdal-Visten
Sopp og lav i Lomsdal Visten nasjonalpark.
© Carl Norberg

Naturmangfoldlovens formelle navn er Lov 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold.

Lovens formål og grunndel, som omfatter forvaltningsmål, kunnskapskrav og miljøprinsipper, gjelder ved myndighetsbeslutninger etter alle lover som berører naturen.

Formål

Lovens formål er å ta vare på naturens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser gjennom bærekraftig bruk og vern. Loven skal også gi grunnlag for menneskers virksomhet, kultur, helse og trivsel, både nå og i framtiden. Den skal også gi grunnlag for samisk kultur.

Erstatter tidligere lover

Naturmangfoldloven omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur eller som fatter beslutninger med konsekvenser for naturen. Loven erstatter den tidligere naturvernloven og deler av viltloven og laks- og innlandsfiskloven.  

Hovedprinsipper

Kapittel to, som handler om alminnelige bestemmelser for bærekraftig bruk, skal samordne forvaltningen gjennom felles mål og prinsipper. Kapitlet fastsetter forvaltningsmål for arter, naturtyper og økosystemer, og det lovfester en rekke miljørettslige prinsipper, blant annet føre-var-prinsippet og prinsippet om økosystemforvaltning og samlet belastning.

Artsforvaltning

Kapittel tre, om artsforvaltning, fastsetter et forvaltningsprinsipp som gjelder naturlig viltlevende dyr og viltlevende planter og sopp. Vilkårene i naturmangfoldloven er overordnede vilkår som må være oppfylt før det gis tillatelse til høsting og annet uttak.

Nærmere bestemmelser om høsting og annet uttak følger av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven. Regler om høsting og annet uttak av marine ressurser er regulert av havressursloven.

Kapitlet om artsforvaltning gir også hjemmel for å utpeke nærmere angitte arter som prioriterte. Det er kongen i statsråd som vedtar slike prioriterte arter. I forbindelse med vedtaket kan det bli gitt regler om forbud mot uttak og skade av arten mv., samt regler om å beskytte økologiske funksjonsområder.  

Fremmede organismer

Lovens kapittel fire omhandler fremmede organismer. Dette kapittelet er ikke trådt i kraft i sin helhet. Utfyllende forskrifter er i ferd med å bli utarbeidet. I dag foreligger kun forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål.

Områdevern

Kapittel fem om områdevern fastsetter generelle mål for områdevern og regulerer saksbehandling og erstatning som følge av opprettelse av verneområder. Naturmangfoldloven angir fem vernekategorier for områdevern:

  • nasjonalparker § 35
  • landskapsvernområder § 36
  • naturreservater § 37
  • biotopvernområder § 38
  • marine verneområder § 39

Saksgangen ved opprettelse av verneområder følger egne saksbehandlingsregler om kunngjøring og høring av berørte interesser.

Utvalgte naturtyper

Kapittel seks gir hjemmel til å fastsette forskrifter som angir bestemte naturtyper som utvalgte i hele eller deler av landet.

En naturtype er en ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der. Utvalgte naturtyper kan omfatte både små områder, som for eksempel hule eiker, eller større sammenhengende områder, som for eksempel kystlynghei.

I forkant av et vedtak om utvalgte naturtyper, blir det gjennomført en bred høringsprosess der alle berørte interesser skal høres. Den konkrete forvaltningen av utvalgte naturtyper skjer gjennom bruk av plan- og bygningsloven og sektorlover i kombinasjon med bestemmelsene i naturmangfoldloven.

Genetisk materiale

Kapittel sju regulerer tilgangen til og utnyttingen av genetisk materiale. Det blir slått fast at genetisk materiale fra naturen er en felles ressurs som tilhører fellesskapet i Norge, som skal forvaltes av staten. Det kan fastsettes forskrifter, blant annet med krav om tillatelse til uttak av genetisk materiale, og det kan fastsettes vilkår til slike tillatelser.

Tilsyn, håndheving og sanksjoner

Kapittel åtte inneholder bestemmelser om tilsyn, gransking og opplysningsplikt. Tilsynsmyndigheten etter disse bestemmelsene er delegert til Direktoratet for naturforvaltning.

Kapittel ni inneholder bestemmelser om håndheving og sanksjoner. Miljøverndepartementet er ”myndighet etter loven” for disse bestemmelsene. Der det vurderes tiltak som følge av brudd på bestemmelser etter naturmangfoldloven i forhold til en aktivitet, som også er regulert av en sektorlov, skal dette skje i samarbeid mellom berørte myndigheter.  Tilsvarende skal myndigheten etter sektorlover varsle Miljøverndepartementet om tiltak rettet mot forhold som innebærer brudd på bestemmelser i både naturmangfoldloven og sektorloven.

Kapitlet inneholder en straffebestemmelse som kommer til anvendelse for forsettlig eller uaktsom overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i eller i medhold av loven. Overtredelse kan også gi grunnlag for bruk av administrative sanksjoner som retting, tvangsmulkt og miljøerstatning mot den ansvarlige.  

Oppdatert: 19.07.2013

Kontakt
John Ole Grøtte Seniorrådgiver
TLF: 951 89 035